Jr2: Det var en kald og stormfull aften

Bærum Jr2- Holmen Jr 1———— 2-1 (2-1)

Det er kult med kamper som har betydning når julestria er like rundt hjørnet. Forutsetningen i dag var at vi ikke hadde råd til poengtap. Så enkelt var det i teorien, i praksis ble dette en lang kvelds ferd mot tre poeng.

Så er vi klare for skjebnekamp!

Spent og slurvete

Det er tydelig for en ok besøkt tribune at begge lag har noe å spille for: unngå nedrykk. Ingen vil ende som Manchester United. Så det er nervøst der ute på vår flotte bane. Så skal jeg innrømme at både i speakerboks og antagelig dere på tribunen ikke var det gram mindre anspent.

Kampens første sjanse tilfaller bortelaget som får et skudd blokkert, så setter de retur i reklameskiltet så det blir bulk. Pulsen stiger til 80. Omtrent som å gå til butikken uten å trekke p-lapp først…

…så i det 20.minutt så går pulsen fra 80 til 100. Markeringen i feltet minner om feilparkert bil med gul parkeringsbot i ruta. Gjestene fra Asker kommune går opp til 0-1 på et skudd ned mot hjørnet. Aiai…litt mot spillets gang. Samtidig var trenden om de rød-sorte var farligst når de etablerte seg på dødball allerede vel fastsatt.

Rød jubel- ikke ulik valgnatta

Heldigvis så slår vi kjapt tilbake. Faktisk i påfølgende angrep der Christian H N skjærer inn fra kant og setter utligningen fra skrått hold. Kun Lewis Hamilton er frekkere på innersvingen enn vår egen «CH».

Utligningen gjør at vi slipper å jage og i den grad vi lykkes, så klarer vi å sette vårt eget spill. I alle fall forsøker vi og det blir noen (spede) angrep ut i fra denne strategien. Atypisk nok så kommer vår vei til frelse og 2-1 på et frispark.

Christian Arvesen gjør seg klar fra 1.tee…jeg mener fra 25 meter. Han sjekker vinden og legger inn en «fade» og knaller til. Som den flotteste drive så ligger ballen sekunder senere på greenen….jeg mener i mål!

Ballen er på vei i mål! To sekunder etter at bildet er tatt ligger den i nota

Det står seg til pause, så søker gutta inn for kloke ord og varme. På tribunen kan de som vil danse til tonene av Guus Meeuwis – Wikipedia . I ettertid burde jeg nok satt på «OL-floka» fra Lillehammer OL. For det er kaldt og spillet varmet ikke nevneverdig.

Mer drama enn spill – fra Novosibirsk til Spiro Agnew

Så er vi klar for 2.akt i kveldens forestilling. Det skulle i alle fall få en hyggeligere slutt enn Macbeth. Frem til 93 minutter så kjenner vi nok på hele følelsesregisteret.

Vi starter med høyt press og kommer til alle sjansers mor tidlig. Alene med keeper fra nærmere enn straffemerket. Dessverre er avslutningen som kortputtene til Viktor Hovland- utenfor. Så det forblir luft i poenghåpet til Holmen.

Etter hvert så åpner det seg rom på banen i bortelagets jakt etter mål. Så vi kommer til sjanser på overganger. Faktisk er det på dette vis vi skaper våre største sjanser. Det er da fristende å sitere disse små søte skapningene fra Astrid Lindgrens verden når det gjelder valgene vi foretar oss:

  • «Vaffor då då? Varfor gør hun på dette viset?»

For det er mye vi gjør som vi normalt kan gjøre bedre, så det er et legitimt spørsmål å stille.

Skal jeg prøve meg på en forklaring så er det nerver. For det handler om noe mer enn «bare nok en kamp».

Frem til det 75.minutt så er vi det førende laget. Ikke dominerende, men det er vi som står for «jabene» som deles ut for å bruke bokseverdens språk.

Ett baklengs unna eller «a heartbeat away»

Dog er det mer nerver enn innhold. Vi var kun ett baklengs fra å føle på den store nedturen. Så nå kjente vi på frykten amerikanerne må ha kjent på hvis McCain hadde blitt valgt som president i 2008 med Sarah Palin som visepresident, eller når Spiro Agnew holdt på å ta over for Nixon pga «Watergate».

En kjapp sjekk på pulsen viser 140 og økende.

Så er det så innmari ##¤¤&& at vi ikke klarer å lande knockout-punchen til tross for blåkopi av det jeg tidligere kalte «alle sjansers mor». Heldigvis lever vi ikke under Stalins tid, for da hadde fotballen blitt erstattet med bandy i Novosibirsk til evig tid.

Folksomt i vår boks på slutten av kampen (beklager om bildekvaliteten gir deg epileptisk anfall)

Fra 75.minutt og inn til fløyta går 18 minutter senere så legger vi oss mer bakpå. Holmen forsøker, men finner ikke helt ut av det. På lange baller vinner vi hodeduellene, mens om de prøver seg langs bakken har vi spillere med Max Verstappen-fart! Dog der og da når det blåste som verst, så var nervene i helspenn på flere enn meg.

På tampen klarer vi å holde ballen mer i laget og når siste trekkfugl har forlatt «Kadda», så velger dommer å gjøre det samme. Vi for vår del kan trekke ett lettelsens sukk.

  • Det ender med 2-1 seier og tre poeng som gir oss håp inn mot siste kamp
  • Mens amerikanerne slapp unna med den trygge og kompetente Gerald Ford i 1974.
Vi hadde alt i alt mest ball, sjanser og spill.

Summa Summarum

Kampen starter avventende, men gradvis tar vi litt over. Allikevel er det Holmen som skårer kampens første mål. Vi kommer sporenstreks tilbake og slipper å jage. Så har vi flere sjanser til å skåre. Når 2-1 først kommer er det på frispark.

Så er ikke 2.omgang all verden å se på. Derimot er vi innom alle følelser i registeret når vi brenner gigasjanser eller slipper Holmen til på farlig frispark. Det er få som forlater Sandvika Stadion med samme størrelse på neglene som da de ankom.