JJR Bredde: Utfordringene pøset over oss

Asker JR Bredde-Bærum JR Bredde 2-0 (1-0)

Vi er vel kjent som en gjeng med glade folk. Foran denne kampen skulle vi få en ny (mental) test. Ble vi like happy under og etter kampen? Det regnet i bøtter og spann, vi var få, og skulle det vise seg, vi ble færre utover kampen pga skade.

Slik skjer, det som jeg ville se, var hvordan vi håndterte det!

Den glade gjengen vi er kjent som (før kampen). Hvordan skulle det bli i dag?

Den glade gjengen vi er kjent som (før kampen). Hvordan skulle det bli i dag?

La oss skru klokka tilbake 12 timer, så starter vi fra når vi ankommer p-plassen på Føyka. I skummende mørke, med lett regn og en fornemmelse av nystekt pizza fra «pizzagutta» rett ved innkjørselen. Vi gjør opptelling, og er 13 og 3/5  jente for å oppsummere skadesituasjonen vår noe politisk ukorrekt.

 

Allerede på oppvarmingen så er det noen som har «bange anelser» om at formen og kroppen ikke er som den pleier. Så vi blir enige om å prøve, for så å ta det rolig om vedkommende mener det er best for egen del.

Det skal vise seg at allerede 10 minutter ut i kampen at vi må vi gjøre bytte, og stryke en spiller fra resten av kampen. Nå kom regnet med litt mer trøkk. Man kjente regnet i ansiktet slå som en pisk (og dette er ingen 50 Shades of Grey referanse). Det sved, og Asker får også la oss svi litt når de tidlig i kampen fullt fortjent tar ledelsen 1-0.

Nå står vi ovenfor den første av to tester i dag. Skulle vi falle sammen etter 15 minutter pga mål imot, skader og tøft vær? Enn så lenge så står fundamentet trygt, for våre Gule jenter hever seg. Spillet blir jevnere, og midtveis i omgangen er det vi som står for et solid press offensivt! Vi får ingen gåll, men vi spiller sammen og er nære et par ganger. Spesielt Roma er nære etter et godt slått frispark.

Her er Hedda i kamp om ballen.

Her er Hedda i kamp om ballen.

Det siste kvarteret blir som et akademisk kvarter. Dette kvarteret føles som det lengste 15 minuttene vi har spilt, men er faktisk det korteste (dommeren blåser av 3 minutter før tiden). For nå er Asker gode, og de tar over igjen. Vi biter fra oss defensivt, der hele vår bakre firer kjemper som superhelter. Bakerst finner vi den muligens den største. Jeg snakker selvsagt om Siri, som spiller fantastisk, og er like sikker som ei klokke lagd i Sveits!

Vi kjemper oss inn til pause med kun 1 mål på feil side, og vi skal være stolte over det vi viser der ute.

Pausen er kjærkommen, og nå legges mange «hoder i bløt» for å finne en riktig oppskrift for 2.omgang.

 

Samhold, glede og engasjement er det som definerer oss!

Samhold, glede og engasjement er det som definerer oss!

 

Jentenes «Last Stand»

Jeg ser opp og rundt meg. Det jeg ser er mange slitne spillere, i kropp og hode. Flere vil bytte, men på benken er vi få. Vi gjør det vi kan, blant annet så må flere spillere inn på uvante posisjoner. Dette er på mange måter som vårt eget «Battle of the Little Bighorn«.  Vi er i undertall, vi er slitne og det føles blytungt.

Det er slike øyeblikk som definerer oss, og det eneste jeg sa var at slike situasjoner er en utfordring gitt til oss. Hva som betyr noe, er hvordan vi svarer på den! Da ikke i form av mål, men i kraft av hvordan vi klarer å vise styrke som individ og som ETT lag! Vi må grave etter lidenskap, glede og engasjement!

Så får terningene vise hva de vil vise. Det vi kan gjøre noe med, er hvordan vi svarer på regn, skader og en uvant situasjon.

Tillat meg å si det med en gang, for dette er så inn i hampen IMPONERENDE med disse jentene:  Vi ikke bare klarte utfordringen, men jeg mener bestemt vi vokste som et lag denne mørke, våte, høstkvelden! Vi får det meste slengt i ansiktet, men vi står samlet, og da er det som kjent tyngre å falle. Asker klarer nemlig ikke å få til noe knockout-punch, og vi er like hissige som de dataanimerte Velociraptorene i «Jurassic World».

Roma er hissig frempå. Hun spilte en veldig bra kam i ulike rokker igjennom kampen!

Roma er hissig frempå. Hun spilte en veldig bra kamp i ulike rokker igjennom kampen!

Asker er det beste laget på Føyka, og spiller tidvis fin fotball. Vi glimter til, men det er så tøft. Det minner meg om egen innsats i Oslo Marathon når jeg har passert den første (!) kilometeren. De resterende 41 er oppoverbakke.

Når vi er halvspilt i 2.omgang, så er det vel knapt en spillere i vant posisjon. Men Julie er god som midtstopper, Emilie legger ned knallbra innsats som kant, Vilde er som en god potet fra Toten, og fungerer også som midtstopper og kaptein. Hun løper så mye at i et Marathon mellom meg og henne, så ville hun vunnet med 40 km om vi hadde starta likt.

Eline går ut med skade, og nå har vi ingen på benken som kan spille hvis mer trøbbel oppstår. Allikevel så er vi så absolutt tilstede, og fra benken kommer det oppmuntrende heiarop ledet ann av Eline og «suite 16». Det legges ned en fabelaktig innsats og det hele ender med at Asker kun skårer en gang til.

Vi var også farlig frempå, her ved kaptein Vilde!

Vi var også farlig frempå, her ved kaptein Vilde!

2-0 tap er som det er. Et tap, men vi vant en større kamp på lengre sikt. For vi samarbeidet så bra, var positive og fungerte som et lag når det meste gikk imot oss. Det er slike utfordringer som vil gjøre oss bedre, og som gjorde sitt bidrag til at pizzaen som vår eminente lagleder Åge ordnet smakte så godt!

Dere inspirerer meg alle som en, det er moro å jobbe med en gjeng som var ukjente for hverandre for et halvt år siden, men nå fungere så godt som en gruppe! For å sitere en av mine favorittledere:

«Though passion may have strained, it must not break our bonds of affection. The mystic chords of memory will swell when again touched, as surely they will be, by the better angels of our nature.”