Generasjoner i gult

Jan og Lisa Wærø - bestefar og barnebarn i gult. FOTO: LARS JOHNSEN

 

Familien Wærø er kommet til tredje generasjon der barndommen knyttes til gule fotballdrakter og oppvekst på Kadettangen. De liker ikke tanken på at fotballen skal fjernes fra «Kadda».

 

Sola ser ut til å ha mønstret litt ekstra energi for å holde regnbygene unna Sandvika denne tirsdagskvelden i mai, som gjør dette til en sånn ettermiddag man legger seg på minnet.

66-åringen Jan Wærø rusler over kunstgresset, hånd i hånd med barnebarnet Lisa. På sjuerbanen spiller et Bærum-lag mot Asker. Hovedbanen er inndelt i to, der to lag trener på hver sin halvdel.

– Se på dette. Er det ikke fantastisk, sier Jan Wærø.

Full aktivitet, solskinn, og lyd av fotballsko som treffer ball. Måljubel. Oppmuntrende ord fra en lagkamerat til en annen etter god pasning. Det er lyden av Kadettangen. Det er lyden av oppvekst.

Akkurat som Jan Wærø selv opplevde som ung, som pappa til to fotballspillende sønner. Og nå som bestefar til Lisa på ni.

– Tenk at noen skulle ønske å ta dette fra oss, sier han.

– Det vil være trist, sier Lisa.

Men det er noen som vil det. Lørdag skrev Bærum kommunes tidligere skolesjef et innlegg i Budstikka med tittel «Fjern fotballen fra Kadettangen». Sånne tanker liker Jan Wærø dårlig.

Rev i stykker kontrakten

Han ble ikke født i Bærum, men gled inn i miljøet da familien flyttet til Vallerveien da han gikk på barneskolen, etter at faren hadde blitt overført fra Gardermoen til Fornebu.

– Jeg husker første skoledag på Evje. Det var i 3. klasse. Kåre Martin Johnsen spurte meg: «Kan du spella?» Så rullet de sammen matpapiret etter at maten var spist opp, og ville se meg trikse. Det greide jeg fint. Jeg var med i gjengen.  Det var et kjempemiljø.

Kåre Martin Johnsen og Jan skulle spille sammen i alle aldersbestemte klasser, og skulle være med å skyte Bærum oppover i divisjonssystemet. Wærø debuterte som 14-åring på A-laget. Blant den eldre garde er det liten tvil om at han er den beste spilleren klubben har fostret. Frigg, som da var blant landet landets topplag, ville ha ham. Men det ble aldri noen kamper i den blåhvite Frigg-drakta for den venstrebeinte virtuosen fra Vallerveien.

– Det var i 1962, om jeg ikke husker helt feil, og jeg gikk i 2. klasse på realskolen på Valler. I storefri kom klubbformann Roar Amundsen humpende inn i skolegården iden hvite varebilen sin. Han parkerte helt inne ved trappa, gikk ut av bilen, og tok fram overgangspapirene som Frigg hadde sendt over. Og så rev han dem i stykker. Det kom ikke på tale med noen overgang, ler han.

Det skulle heller bli ganske mange kamper i gul drakt.

Hele familien var med

Men det var aldri divisjonsstatus eller antall pokaler i skapet som betydde noe for ham. Det var miljøet. Det var tilhørigheten. Det var opplevelsene.

Da sønnene Rikard og Morten etter hver skulle snøre på seg fotballsko, vill han sørge for at det var dette det skulle handle om. Han ville sørge for at at gutta hans skulle få de samme opplevelsene som ham selv. Han skulle stille opp. 100 prosent.

– Det ble mye kjøring! Det var en kjempefin tid for oss foreldre, å få være så delaktig i oppveksten deres. Kona mi Randi, som egentlig kom fra korpsmiljøet, måtte legge det på hylla og bli fotballmamma. Hun ble med i juniorstyret og var med på å arrangere cuper. Hele familien var med. Den dag i dag er mange av de beste vennene til Rikard og Morten gutter de møtte gjennom fotballen og miljøet her på Kadettangen. Akkurat som for meg.

Sandvika-klubb.

– Tilknytningen til Sandvika som sted, er svært viktig for klubben. Vi hører hjemme her. Det har vi alltid gjort. På hvert hjørne i Sandvika sentrum, var det en butikk eller bedrift drevet av folk med tilhørighet til klubben, sier han.

Wærø har drevet assuranseforretning i Sandvika i mange år, der han har delt kontor med Harald Berglund – mannen som i en årrekke var speaker på Bærums A-kamper. Bjørn Album – faren til Torbjørn og Knut Eivin, som begge fikk A-kamper – drev tannlegekontor i Sandvika.  Det samme gjorde skolekameraten fra Evje, Geir Haugen, og Kjell Olne.  Alle med gult blod i årene leverte sine tippekuponger his Birkheim Kiosk, drevet av Svein Birkheim. Kiosken var for Sportsklubben det Sotahjørnet var for Vålerenga.  Da Birkheim pensjonerte seg, gikk de eldre i Sandvika kollektivt over til nettspill.

– Et sted som Sandvika skal ha en idrettsplass. Punktum. Når du ser alle de små og de litt større i utfoldelse, ja, da er det sånn det skal være. Og sånn er det faktisk på vinteren også. Det er viktig også for handelsnæringen at det foregår noe annet i Sandvika enn bytting av varer og tjenester. Det er ingenting som kan erstatte den aktiviteten som er på Kadettangen i dag, og gi like mye liv. Er det dårlig vær, er det ingen turgåere ute. Men på «Tangen» er det alltid en trening, alltid en kamp. Det er alltid mennesker som møter andre mennesker. Og det er det det handler om.

Denne helgen og neste er det Kalvøya Cup. Over 20 000 mennesker vil ta turen innom øya for å overvære fotballkampene.  De som skulle være i tvil om hva Kadettangen skal brukes til, kan ta turen dit, oppfordrer Jan Wærø. Det som foregår der, idrettsgleden, opplevelsene barna alltid vil bære med seg, springer ut av det som foregår på banene og på klubbhuset på Kadettangen til hverdags.

Lisa og Bærum J03 skal selvsagt være med.

– Jeg gleder meg veldig, sier hun, i det hun får øynene på onkel Morten og kaster seg rundt halsen hans.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *