G17: Sander Søbye, overalt og overlegent

Bærum G17- Haslum G17  4-2 (2-0)
Etter å ha sett Tyskland sitt Gutt19 landslag trene på Kadda, så var det med spenning jeg haiket min vei opp til Haslum for toppkamp mot de røde og hvite. Tyskerne var så strukturerte som man antar og  med ferdigheter på øverste hylle. Om vi kunne levere 1/10 av det, så ville det love godt for tre nye poeng.

Vi stiller nok en gang en fulltallig tropp, og moro er det at Bo etter et halvt år ute med skade, kan debutere for oss!

Vi legger oss i en 4-3-3 formasjon, men får ikke den noe ukjente formasjonen til å sitte. Så når et kvarters tid er spilt, så går vi tilbake til den mer kjedelige 4-4-2. Etter dette byttet så tar vi mer kontroll på midten, og vi setter et visst grep på kampen. Vi skaper et par halvmuligheter, og samtidig har vi rimelig DDR-kontroll med vår forsvarsmur.

La det være sagt med en gang, klart og tydelig. I de to årene jeg har trent dette laget har forsvaret alltid vært den beste lagdelen. Vi har en rekke gode spillere som kjemper om plass i forsvarsfireren. Men ferdighetene, overblikket og innsatsen til Sander Søbye har jeg sjelden sett maken til. En total overlegen kamp! Han er Gentile, Maldini og Baresi i en og samme person. Når du har genene og fotballforstålsen til de tre ærverdige herremenn, da lover det godt.

Peace in our time fra kampens gigant

Peace in our time fra kampens gigant

 

Gradvis blir det spillerovertaket vi skaper belønnet med mål. Vi setter 1-0 etter en lekker chip av Mattis «yid army» Asker.  Like etter skaffer vi oss forsikring med 2-0. Etter litt rot i feltet etter en dødball, så setter Ferdinand gållen som får min puls til å fale noe. Ikke nok, men noe.

For dette var kampen jeg ville vinne. Av ulike årsaker, og alle egner seg ikke på trykk. Men ja, vi ville befeste oss som et topplag med en seier i denne kampen.
Etter 2-0 så faller vi noe i kvalitet. Men for all del, vi er jevne med Haslum ut omgangen. Begge lag skaper muligheter,  men få farligheter. Vi blir som Nord-Korea på mange vis, vi ypper til bråk, men lite skjer ut av det.

Jeg skal ikke påberope meg å være noen Dr.Phil (eller noen annen kvakksalver), men i pausen så ber jeg gutta slappe av. Vi leder tross alt 2-0, og det kommer jo ut av noe. Nettopp egne ferdigheter gjort om til tidvis fint lagspill.

2.omg starter lovende, og vi er småfarlige tidlig. Vår ente corner blir slått perfekt av Mattis, og nå viser Sander seg som luftens baron. Glem Dreamlinere, F-22 og Lockheed Martin, det er vår eminente midtstopper fra Blommenholm som suser igjennom luften og knaller inn 3-0. Helt overlegent, lekent og med stil.
Med ca. 25 minutter igjen, så burde vi kontrollere kampen med ballbesittelse. Men for de som tror vi klarte det, tar like feil som Chamberlain i 1938. Vi blir passive, og antagelig lar oss stresse av å ikke gjøre feil. Det er noe som er mitt ansvar, og er slett coachingjobb fra min side!

Haslum scorer på en dødball, og man kan fort frykte kollaps. Heldigvis tar vi oss sammen, og forsøker etter bester evne å sette inn en «killergoal» Den kommer også heldigvis raskt, og det rett fra corner. Mattis sin goal nr 2, og med 15 minutter igjen så har vi skaffet oss pusterom. At Haslum reduserer like etterpå spiller mindre rolle, for vi lar oss prege av det. Vi spiller rundt de, og uten ball er det tilnærmet umulig å score.

Derfor ender det 4-2 seier til oss, og vi står nå med 4 seiere av 4 mulige! Da er vi halveis med sesongmålet om å sende meg til Paradise og Fat Camp, og jaggu har vi ikke serieledelsen og!

Dette lover godt, men vi må ha målrettet jobbing videre!

Det hjelper ikke med nykjøpt maling, om man ikke gidder å åpne spannet og gjøre drittjobben!