Det handler om tilhørighet, oppvekst og lokalhistorie

IMG_4066

Norgesmestre i bandy 1934.

 

KOMMENTAR: Dere som ønsker å fjerne fotballen fra Kadettangen tråkker på barn og unge. Dere tråkker på over 100 år lokalhistorie.

Det koker egentlig ned til om du er for eller mot gode oppvekstvilkår for barn og unge.

Det koker ned til om du er for eller mot bygging av identitet og tilhørighet.

Det koker ned til om du ønsker å gi barn og unge mulighetene til fysisk fostring, eller om du heller ønsker at de sitter stille foran dataskjermen.

Lørdag publiserte Budstikka et innlegg fra mannen som var skolesjef i Bærum den gangen jeg gikk på skolen, Anders Seim.  Innlegget hadde tittelen «Fjern fotballen fra Kadettangen».

Han skal ikke få skylda for at jeg og Rune Breifossmo, fysioterapeuten for dagens A-lag,  brukte mesteparten av tida i klasserommet på Bryn skole til å snakke om fotball. Og det er mulig at Anders Seim ikke mente det så hardt som Budstikka fikk det til å fremstå da de ga innlegget hans overskriften «Fjern fotballen».

Likevel, det er folk i kommuneadministrasjonen og blant kommunens politiker som absolutt mener at idretten bør fjernes fra Kadettangen

Dere skal vite dette:

Dere som ønsker å fjerne fotballen fra  «Kadda», dere tråkker på våre barn og unge.

Og: dere ønsker også å fjerne over 100 år med lokalhistorie.

 

Grane-Mode-Bærum SK

I 1869 kjøpte Krigsskolen Tangen i Sandvika for 657 spesiedaler. Fram til 1896 hadde kadettene ved krigsskolen øvelser og sommerleir på Tangen. Offisielt var navnet Sandvikstangen, men ble omtalt som Kadettangen. Fra 1903 leide Bærum kommune Kadettangen av staten for 400 kroner i året. I 1911 startet forhandlingene med staten. Kommunen ville kjøpe det militære området. Budet lød på 20 000. Fem år senere var Tangen i kommunens hender, og kommunekassa var 50 000 kroner fattigere.

Da hadde Kadettangen for lengst blitt tatt i bruk av lokal ungdom til idrettsaktivitet. Først gutteklubber og kameratgjenger, før Bærum Sportsklubb ble stiftet i 1910 under navnet Grane Sportsklubb.

Våren 1910 på Tangen,
smågutter de fleste,
så små at kanskje knapt de leste,
andre eldre, i stemmeskiftet,
ofte kunde stemmen briste…
Tanken var felles, den ene:
Danne en klubb som skulde forene,
gutteflokker og kamerater – ærlig konkurrere.
Navnet Grane ble valgt,
et navn av ekte gehalt,
navn som ble idrettens pepper og salt.

Slik ble stiftelsen formulert poetisk i Granes 25-årsjubileumsbok.

 

Personlige historier

Kadettangen var ikke bare i bruk for fotball.  Både vinteridretter og friidrett ble bedrevet på Tangen. I følge Budstikkas arkiver skal min egen oldefar ha vært en brukbar kulestøter på Kadettangen. Og ikke bare var den i bruk for Grane. Da arbeiderbevegelsen stiftet sitt eget idrettsforbund i 1924, Arbeidernes Idrettsforbund (AIF), fikk Sandvika med sitt store innslag av arbeidere sin egen arbeiderklubb, som også la aktiviteten sin på «Tangen».

Et bandylag fra Sandvika Arbeideridrettslag.

Et bandylag fra Sandvika Arbeideridrettslag.

Sandvika Arbeideridrettslag ble stiftet i i 1927 i Folkets Hus i Sandvika, rett over veien fra huset min oldefar hadde bygget med sine egne hender, der min farfar og far også vokste opp. Farfar sto i mål for Sandvika AIL, og broren Kristian ble tatt ut på AIF-landslaget. Da norsk idrett ble samlet i ett forbund etter 2. verdenskrig, slo Sandvika AIL og Grane seg sammen, og tok navnet IL Mode. Faren og onkelen min ble naturligvis medlemmer i Mode.

Da Oslo avholdt vinter-OL  i 1952, var Kadettangen en naturlig arena for ishockey.  Klubben var et lokomotiv i norsk ishockey i de første årene, etter å ha blitt med i ishockeyforbundet ett år etter stiftelsen. Ved det første VM i London i 1937, var fem av den norske troppen på 14 spillere fra Grane. Under OL-turneringen i 1952 klatret tusenvis av bæringer oppover snøskavlene som omkranset rinken, som lå der hallen ligger i dag, for å se kampene. Mode-guttene Ragnar Rygel og Per Dahl representerte det norske laget.

Inngangen til Kadettangen under OL i 1952.

Inngangen til Kadettangen under OL i 1952.

Kadettangen er idrettshistorie, lokalhistorie, ispedd personlige historier om tilhørighet og oppvekst. Leif Tronstad, motstandsmannen som falt på Hardangervidda 11. mars 1945, og som har fått sin egen plass oppkalt etter seg i Sandvika, kunne ha fortalt sin om da han var med på å sette norske rekorder i friidrett. Nicolai «Nicken» Johansen, fotballforbundets mangeårige generalsekretær, mannen som kjempet for jentenes plass i fotballen, kunne ha fortalt sin.  Norsk fotball oppkalte hedersprisen som deles ut hvert år etter ham. I 2004 fikk Alf Johansen prisen, bare to uker før han døde. Alf var oppmann og altmuligmann i Bærum gjennom hele livet. Han kunne ha fortalt sin historie. Han var vaktmester på Tanum skole, der han hengte drakter til tørk i fyrrommet, han vasket 120 000 drakter og pumpet 280 000 fotballer gjennom over 70 år i klubben.

Da Bærum møtte Raufoss i cupens 2. runde på bortebane i 2004 – bare et halvt år før Alf døde – hoppet han over gjerdet for å feire med de tilreisende supporterne da Bærum snudde 1-3 til 4-3 i sluttminuttene.

Alf elsket Bærum Sportsklubb.  Han elsket miljøet på «Tangen».

Tusenvis av bæringer kan fortelle sine historier om hva Kadettangen har betydd for dem. Når jeg lørdag tar med sønnen min for å se A-laget i kamp mot Birkebeineren, er han femte generasjon som har tilhørighet til Kadettangen.

Vi har alle forskjellige grunner til at vi har bosatt oss i Bærum. Nærheten til marka, sjøen og byen, nevnes av mange. Det samme med tilgang på arbeidsmarkedet. Jeg kan ikke snakke for andre, men det er rimelig sikkert at kommunens rike kultur- og fritidstilbud og det rike foreningslivet spiller en stor rolle.  Dette inkluderer Bærum Sportsklubbs aktivitet på Kadettangen. For noen av oss handler det likevel aller mest om identitet.

Jeg drømmer ikke om småbruk i Hallingdal eller rorbuer i Lofoten. Jeg drømmer om et rekkehus på Rykkinn og en fotballkamp på «Kadda».  Jeg bare ønsker å høre til.

Seim og hans meningsfeller: Kadettangens framtid er ikke bare business, dette er i høyeste grad personal.

Menneskelige møteplasser

Det er selvsagt lett at Kadettangen blir en hakkekylling. Tomta ligger fantastisk til. Det har historien velsignet oss med.  Men hvorfor stoppe med Kadettangen? På samme måte som jeg forelsket meg i fotball, har datteren min forelsket seg i tennis. Hun er medlem i Vestre Bærum TK på Rykkinn. Deres anlegg ligger der turveiene rundt Eineåsen slutter/begynner. Klubbhuset har fjordutsikt. Hvorfor skulle vi ikke fjerne tennisbanene der, og lage et koselig serveringssted der turgåere kan kose seg med fjordutsikt og mat og drikke etter en tur i marka?

Eller Strand Kajakk-klubb. Tenk hva deres tomt kunne brukes til!

Og hvorfor stoppe ved idretten. Bærums kanskje fineste tomt er Høvikodden. For kunstelskere kan det vel ikke spille noen rolle om kunsten inntas i et hus som ligger ved sjøen. Det kan jo flyttes, hva med til industriområdet på Rud? Om kommunen eksproprierer tomta, tenk hva de kan tjene på selge den som til nærings- og boligutvikling.

Selvsagt bør ingen av de nevnte områdene røres. På lik linje med Kadettangen. Samfunnet trenger fellesarealer. Vi trenger menneskelige møteplasser. Vi trenger steder å pleie sosial omgang. Det er på disse stedene vi utvikler oss, lærer det sosiale spiller, skaffer nettverk og vennskap.  Vi trenger steder å høre til. Vi trenger steder der vi kan drømme.  Barna i Sandvikas nærområde trenger det i 2013 på samme måte som stifterne av Grane Sportsklubb i 1910 trengte det.

Og; med dagens stillesittende ungdom og framtidas livsstilsutfordringer, hvem ved sinne fulle fem vil legge ned et fullt operativt idrettsanlegg?

Lars Johnsen

Gul.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *