Tre timer én vei, enveiskjøring og tre poeng

Se video nederst i saken.

ALLE FOTO: LARS JOHNSEN

 

SEIER: Bærum slo Østsiden 2-1 i Fredrikstad. FOTO: LARS JOHNSEN

SEIER: Bærum slo Østsiden 2-1 i Fredrikstad. FOTO: LARS JOHNSEN

«Bærumgutt hei, bærumgutt hei, bærumgutt hei, hei, hei» har sjelden blitt ropt med større innlevelse, høyere stemmer og mer ektefølt glede enn etter onsdagens 2-1-seier på overtid. Veggene i det gamle garderobeanlegget til Østsiden kommer til å nynne på Bærums seiersrop i flere dager.

Gutta klemte hverandre hardt og lenge. De hoppet av glede. Det ble ikke snakket så mye i hele setninger. Spillerne bare så på hverandre og sa «jaaa» eller fy f**n».

Selv om man spiller vel 30 fotballkamper i året, og har gjort det i mange år, kommer ikke sånne kamper og sånne følelser så ofte. Kamper da laget fungerer hundre prosent som en enhet, de stanger i mot, men jobber sammen og for hverandre, søker løsninger, du er så vanvittig sliten, men når du da for betalt for absolutt alt slitet, at du tok det returløpet som hindret en overgang, at keeper fortsatt var så pass våken at han reddet laget da motstanderen fikk én sjanse i 2. omgang, at du du tok det løpet inn i bakrom som dro med seg en mann og åpnet muligheten for en lagkamerat. Når du da til slutt får betalt. Det er den deiligste følelsen du kan få.

Det var en sånn type kveld i Fredrikstad. Det startet i bilkø og endte i eufori.

Glory Days

Klokka kvart over to onsdag ettermiddag, var nesten hele Bærum-apparatet som skulle til Fredrikstad på plass. Apparat og apparat, det vil si oppmann og Kadettangens go-to-guy Ståle Lundemo, materialforvalter Bjarne Fosmo, sjåfør og sjauer Bent Mikkelstrup og én supporter, i tillegg til hovedtrener Morten Tandberg og spillerne.

Klokka halv tre hadde spillerne lesset inn de store mengdene utstyr inn i de to gule Bærum-minibussene, og bilene rullet ut på veien. Første stopp Storo, for å plukke opp flere Oslo-baserte spillere, med et ekstra stopp på Mortensrud for å få med Jonas Tekle.

Morten Tandberg hadde tatt plass i passasjersetet denne gangen. Han pleier å kjøre, Bærum er en «gjørra-det-sjæl»-klubb, og det betyr at treneren også er sjåfør. Men nå var det ikke snakk om det.

OVERTRO: Tandberg nekter å kjøre siden Bærum ikke har vunnet de tre siste gangene når hovedtreneren selv har kjørt. FOTO: LARS JOHNSEN

OVERTRO: Tandberg nekter å kjøre siden Bærum ikke har vunnet de tre siste gangene når hovedtreneren selv har kjørt. FOTO: LARS JOHNSEN

– Jeg skal ikke ta i noe ratt. De tre siste kampene jeg har kjørt, har endt med tap, tap og uavgjort. Så det er bare å glemme.

Så Ståle tok plass ved rattet. Med tanke på at vi skulle stange timevis i bilkø og Ståles temperament tatt i betraktning, var kanskje ikke det så lurt.

De neste timene skulle bestå av mye banning, trippende føtter og spillelista til Radio Norge. Først plukket vi opp resten av troppen på Storo, før Jonas Tekle ventet på Mortensrud.

Men det sto bom stille. Mens radioen spydde ut Glory Days og banningen tiltok i volum og frekvens, greide jeg ikke å unngå å smile. Da Springsteen messet om «I had a friend, was a big baseball player back in high school» minnet det unektelig om de hundretalls amerikanske sportsfilmene jeg har sett, der gjerne halve handlingen foregår i bussen til og fra kamper. Og de båndene som knyttes i sånne settinger.

Tre kvarter etter Storo var vi bare halvveis til Ryenkrysset.  Hele bussen ble satt i arbeid. Hva gjør vi om vi ikke rekker fram? Mens Ståle hisset seg opp over folk som sneik i køen, og ikke minst over de idiotene som slapp fram dem som sneik!, googlet vi oss fram til NFFs regelverk over hvordan man skal håndtere situasjoner der man kanskje ikke kommer fram i tide til kampstart.

Ståle fikk tak i dommer Knut Ivar Strømstad. Han satt i samme kø som oss, bare noen biler foran. Aldri har jeg hørt Ståle snakke så hyggelig til en fotballdommer før.

Laget hadde planlagt et matstopp på veien, det var bare å glemme. Laget måtte gå for tre poeng på tom mage.

To timer etter avreise fra Kadettangen kunne Jonas Tekle sette seg inn i minibussen ved Shell-stasjonen på Mortensrud. Han hadde fått i seg mat mens han ventet. Det var godt at i hvert fall spissen på laget ikke skulle gå på banen uten energi.

«To fulle menn, rider igjen», sang Jokke poetisk da vi rullet ut av busslomma på Mortensrud, og da Manglerud-gutten Marius Müllers deilige kjærlighetserklæring «Den du veit» runget gjennom den gule Bærum-bussen, løste køen seg opp.

Det er vel unødvendig å si det, men Ståle trykket pedalen i gulvet.

Fotball-Norge – det vakreste riket

Gjennom de koselige arbeiderboligene på østsiden av Glomma, dukket hjemmebanen til Drillos gamle klubb opp. Over tre timer etter avreise, og mens de samme sangene begynte  å gå om igjen – det var tydelig at vi i løpet av turen hadde kommet oss igjennom den programmerte spillelista til Radio Norge, og den tok fatt på runde to.

Da var det godt å krabbe ut av bussen.

GRESS: Gressbanen til Østsiden bar preg av en kald vår. FOTO: LARS JOHNSEN

GRESS: Gressbanen til Østsiden bar preg av en kald vår. FOTO: LARS JOHNSEN

Gressmatta var humpete og gjørmete, men det luktet gress. Og det var utvilsomt en deilig lukt. Det var knapt tribuner rundt banen, bare gressvoller. Et gammelt og slitt klubbhus, med sitteplasser bygget på verandaen.  Fos oss som ikke skulle spille kampene, bar det rett i pølseboden. Utvalget var det ingenting å si på, ei heller på de servicen og de smilende ansiktene.

Mens jeg dyttet i meg to pølser – ikke vaffel, vel og merke, jeg veit hvor jeg kommer fra! – slo det meg mens jeg lot øyene gli over området. Brua over til Fredrikstad sentrum i horisonten, fine småhus bak mål. Å komme hit er jo hele greia med det vi driver med. Eller: jeg kan ikke snakke for spillerne, eller andre fotballsupportere. Men jeg jeg gjør det likevel. Å besøke sånne steder som Østsiden er hele poenget med å reise rundt på fotballkamper. Treffe folk, høre de ulike dialektene, se de forskjellige klubbhusene, smake på pølsene. Hvert eneste sted du drar, opplever du et lite stykke Fotball-Norge. For oss som har gått all in som fotballsupporter så er Norge i seg selv et flott land, men Fotball-Norge er det vakreste riket av dem alle.

Det spiller ingen rolle hvor lang bussturen var, når du kommer fram og trekker inn den friske lufta, knyter Bærum-skjerfet rundt halsen så alle kan se hvor du kommer fra, og du gjør deg klar til kamp; vel, jeg vet ikke om noen bedre måte å bruke en onsdag ettermiddag/kveld på. Dere kan ha deres Premier League- og europacup-kamper på TV for dere sjæl. Dette er livet.

Feil sokker

Spillerne rakk en halvtimes oppvarming, før dommer Strømstad blåste i gang kampen. Det var tidlig tydelig at dette kom til å bli en tøff kamp, på en matte som sugde krefter ut av beina på spillerne, og et hjemmelag som ikke kom til å legge seg ned bare fordi en av opprykksfavorittene kom på besøk.

GULT: Daniel Berg fikk gult kort for feil sokkbruk. FOTO: LARS JOHNSEN

GULT: Daniel Berg fikk gult kort for feil sokkbruk. FOTO: LARS JOHNSEN

Etter vel et kvarter fikk Daniel Berg gult kort for feil bruk av sokker. Dommeren hadde gitt beskjed om at hvite sokker stikkende opp av støvelen ikke var lov. Bærum spilte med svarte strømper, og da skulle de være svarte helt fra støvelen og opp til kneet. Det er visstnok en motegreie nå, å bruke hvite sokker i støvelen, og klippe til fotballstrømpene og tre dem utenpå sokkene. Dommeren hadde gitt beskjed om at så lenge Bærum spilte med svarte strømper, skulle alt være svart. Berg hadde bare teipet svart teip over det hvite. Men da teipen falt av i kampen, og den nederste delen av beinet lyste hvitt, lyste dommerens kort gult. Og Berg måtte ut og skifte sokker.

Mens Bærum var ti mann på banen, skallet Østsiden inn ledelsen etter et frispark.

Det skulle likevel ikke ta så lang tid før Bærum var tilbake i kampen. De dyttet ball, forsøkte og forsøkt, og da en ball ble lempet inn i feltet, valgte en Østsiden-forsvarer å ikke klarere ballen. I stedet dempet han ballen, som da ble snappet opp av Daniel Berg. Klareringssparket til Østsiden-forsvareren traff derfor ingen ball, bare en Bærum-spiller. Straffe.

Og den satte Lars R. Sandbu i keeperhøyde og i keeperlengde. En av de enklere strafferedningene Østsiden-keeperen sikkert har gjort, og helt sikkert Bærum-kapteinenes dårligste straffe noen sinne.

STRAFFEMISS: Kaptein Lars Sandbu misset på straffe mot Østsiden. FOTO: LARS JOHNSEN

STRAFFEMISS: Kaptein Lars Sandbu misset på straffe mot Østsiden. FOTO: LARS JOHNSEN

Det var hans først straffemiss i en obligatorisk kamp på seniornivå. Han hadde bare et par minutter tidligere fått gult kort, og var kanskje ikke helt i vater.

Men jeg beit meg merke i en ting. Forsvareren som gjorde feilen som førte til straffen, fikk huden full av kjeft av lagkameratene. Lagets kaptein fortsatte å kjefte på ham, både direkte til ham og høylytt ut i lufta som en generell irritasjon, helt fram til straffen ble tatt.

Jeg skal ikke påstå at jeg kan mye om lagmoral, men jeg tviler på at det er måten å gjøre det på når noen gjør feil.

Men hjemmelaget beholdt ledelsen ut omgangen.

Bølge etter bølge

Marius Lundemo kom inn i pausen. Bærum hadde hatt stort sett alt spill i 1. omgang, men i 2. omgangen var ballen bare sporadisk til låns hos bortelaget. Da de først lånte dem kom de aldri forbi en murblokk ved navn Babs Akinyemi i Bærums forsvar. I bølge etter bølge av Bærum-angrep, måtte hjemmelaget klarere ballen. Den ble som regel plukket opp av Marius Lundemo, som satte opp et nytt angrep. Eirik Nervold skar igjennom, fra kanten og fra midten, og det var nettopp det han gjorde i det 51. minutt. Med sitt vanlige – og helt vidunderlige- rykk og tyngdeoverføring, og mens resten av laget trakk motspillerne med seg til høyre og venstre, skar han inn i boksen og avsluttet som han pleier. Rolig og kaldt i lengste hjørne. 1-1.

Og det fortsatte, men tida begynte å renne ut. Men Bærum ga seg ikke. Ingen hang med nebbet, de hentet i stedet opp ekstra energi fra sine tomme mager, og jobbet videre. Igjen skar Nervold inn og gjennom et befolket Østsiden-felt prikket han krysstanga. Da var det bare noen få minutter igjen på matchuret.

I forrige kamp mot Kjelsås, så det ut som om laget skulle spille seg inn i mål. At man skulle drible seg fri og slå en ferdigscoret pasning som skulle avgjøre matchen. Det skjedde ikke. Nå var det annerledes. Bærum tok skudd, de avsluttet fra distanse. Det skapte returer, klareringer som kunne sette i gang et nytt angrep, det skapte cornere.

Da kampen nærmet seg 90 minutter, måtte keeper Christian Bjerke i aksjon. Han gjorde en kanonredning, med det som var hans eneste ballberøring med hendene i 2. omgang. Vi slapp med skrekken.

Ett siste angrep skulle det være tid til. Igjen skar Nervold inn fra venstre. Han skjøt hardt fra skrå vinkel, og en Østsiden-forsvarer kastes seg fram og stoppet skuddet. Corner til Bærum. Dommeren så på klokka.

Lars Sandbu slo corneren inn i feltet.

Der. Møttes. Ballen. Og. Pannebrasken. Til. Marius. Lundemo.

GLEDE: Bærums 2-1-scoring 4 minutter og 10 sekunder på overtid ble satt pris på. FOTO: LARS JOHNSEN

GLEDE: Bærums 2-1-scoring 4 minutter og 10 sekunder på overtid ble satt pris på. FOTO: LARS JOHNSEN

2-1!

Spillerne løp mot benken og kastet seg over hverandre. Innbytterne og utbyttede spillere, trenerne og støtteapparat løp rundt som ville dyr, men de samme blikkene som ville dyr har når de har fanget byttet sitt.

Jeg hadde mest lyst til å gråte. Og klemme Marius Lundemo. Det er noe med oss gutter fra Kolsås, Marius.

Det er noe med oss fra Kolsås!

Det var noe tid igjen. Dommer Strømstad hadde lagt til for feiringen. Men det var ingen fare. Edo Colic og Babs Akinyemi ordnet opp da ballen ble spilt langt. Ut til Amahl Pellegrino på venstrekanten, som holdt i kula.

Og da kom den deilige lyden av dommerens fløyte. Lyden av tre poeng da vi trengte det som mest.

Aldri har jeg hørt B-A-L-L-A sunget høyere og mer følelsesladd enn i den lille, men sjarmerende, bortegarderoben på klubbhuset til Østsiden IL i Fredrikstad.

Et halvt døgn seinere henger lyden igjen i ørene. Bildet av de euforisk glade Bærum-ansiktene er glassklare i minnet.

Det var litt av en utladning.

På vei tilbake ble det ikke snakket så mye. Bare «deilig», og «fy f**n» ble gjentatt. Vi måtte stoppe for å kjøpe noe mat på en bensinstasjon, så Christian Bjerke fikk fylt opp magen. Der møtte vi dommeren. Uret hans hadde vist 94.10 på scoringen. Før corneren ble tatt, hadde han bestemt seg for å blåse i det situasjonen løste seg opp – enten ved at keeper reddet, ved en klarering utover. Eller ved mål.

Marius Lundemos heading hadde vært siste ballberøring i kampens tilmålte tid.

Kampfakta:

15. mai 2013 2. div. avd. 1 Østsiden (B) 2-1 (0-1) Østsiden stadion

Christian Bjerke

Sebastian Troupe (Marius Lundemo 46.)
Edo Colic
Babs Akinyemi
Mounir El-Masrouri

Jan Christian E. Aubert
Lars R. Sandbu
Mohammed Manin (Amahl Pellegrino 72.)

Eirik Nervold
Daniel Berg
Jonas Tekle (Erblin Llullaku 80.)

Mål: 1-0 (18.) Sargon Cicek, 1-1 (51.) Eirik Nervold, 1-2 (90.) Marius Lundemo
Gult kort: Daniel Berg
Dommer: Knut Ivar Strømstad
TIlskuere: Ca. 100

  1 comment for “Tre timer én vei, enveiskjøring og tre poeng

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *