Jr 3: Satt langt inne, men vi vant- til slutt

Høvik Jr A- Bærum Jr C 2-5 (1-1)

Vi har noen utsatte kamper pga russetid og annen moro. Nå ventet Høvik på motsatt halvdel. De fleste som leser dette (og evt Høvik sitt referat?) vet at de fleste kjenner hverandre lagene i mellom. Så det er ikke så gøy å tape akkurat denne kampen.

Godt spill- forferdelig dårlig betalt

Vi starter kampen med å være det bedre laget. Mer spill, men Høvik ypper til kamp. På fair vis for all del, men det er mest på resultattavla det er jevnt. For til tross for sjanser, store sjanser og GIGA-sjanser så vil det seg ikke med selve skåringen.

Høvik derimot får godt betalt på en godt utført kontring. Godt hjulpet av 4 meter offside, men de setter den bak Jesper i vårt mål uansett. Så med antydning til regn og en baklengs mot spillets gang, så er det bittelitt «skorpe på leverpostei» vi føler det.

Heldigvis så takler gutta en midlertidig «set-back». For det jobbes på og vi spiller bra nok til å fortjene mål.

Langs kant og skudd- nei. Fra 20 meter og skudd- nei. Inne i boks- sleivspark, så nei.

Alt før målet står til flott karakter, men vi er som skiskyttere med dårlig dag på jobben.

Vel og merke helt til tampen av omgangen. Faktisk på «overtampen» av tiden. Langs kant, flikk videre og fra 6 meter skårer vi slik gutta skårte i russetiden. 1-1 og ved neste spark så blåser dommeren for pause.

Ny omgang- samme melodi

Det er en konstruktiv prat vi har med benken. Vi bruker den innbytteren vi har, da en person er «MIA» (missing in action). Så innpå med han, men for øvrig samme formasjon og taktikk. I den grad det er taktikk her.

Som i 1.omgang så er det de stripete fra Høvik som tar ledelsen. Frekt og freidig. Denne gang ikke på offside, men på en flott overgang. Vi er vel gira på å skåra og står ikke tilbake med riktig antall. 1-2 til Høvik.

Så nå frykter jeg at maksime «mål preger kamper» vil slå til. For skulle de få en til, så blir det oppoverbakke a la K2.

Og i en god stund så vipper det litt for mye til at mitt allerede utkjørte hjerte har godt av. De største sjansene har rett nok vi, men det avsluttes slik Stig Millehaugen avslutter permisjonen. Altså en klassisk «no-show».

Ca halvveis ut i 2.omgang dukker i alle fall åpenbaringen selv opp! I form av ketsjup-effekt.

Vi utligner til 2-2 og nå gjør vi som Max Verstappen og ser oss ikke tilbake. Uavgjort blir til ledelse 3-2, før vi punkterer med 4-2. Noen minutter er det mellom målene, men ikke mer enn at vi virkelig spilte fin fotball hele den tiden.

Fra 1-2 til 4-2 så resignerer et godt kjempende Høviklag. De har byttet inn og ut hele kampen igjennom, men nå er det slitne gutter på benk så vel som på bane.

Så på nok ett hurtig løp langs kant blir Pisani holdt igjen såpass at drakta like gjerne kan doneres til vedkommende på Høvik. Kanskje ikke striper på overdel er en del av årets mote? Hva vet jeg, jeg følger ikke med på slikt.

Og selv om han ikke fikk vår gule drakt, så fikk han et gult kort. Enkelte av oss ville nok mene denne form for sabotasje burde blitt høstfarge.

Like før slutt setter vi 5-2 og det er nesten som Nadal på grusen i Roland Garros: game, set and match.

En godt besøkt innbytterbenk (men må få spilleklare) kan feire med kjeks, snus eller gleden av et isbad hjemme i 30 minutter (visstnok).

Summa Summasum

Vi er det førende laget i det meste av kampen, men havner under 0-1 og 1-2 tidlig i begge omgangene. Så det som gleder meg mest er ikke alle de fine angrepene vi bygger opp. Det er at vi ikke stresser og går sur. Det kjempes i herdig og jobbes som vi skulle vært Au Pair på Oslos beste vestkant.

Til slutt får vi, i motsetning til Au Pair, godt betalt for mye hardt arbeid. 5-2.

Kampens tre stjerner:

*** De som dukka opp på benken å så på til tross for skade og sykdom

** Bernard! Jobber hele tiden, skårer vel to og er veps på syltetøy!

* Jesper. Nok en gang yngst på banen, men helt sjef som sisteskanse!