Jr 3: Gule vinnerskaller i seriepremieren!

Bærum jr 3- Fossum jr 2   4-1 (0-1)

Bærum jr 3

Bærum jr 3

Endelig! Etter 6 måneder med ørkenvandring og kalde treninger så skulle vi starte vår sesong. I fjor nådde vi målet, og vel så det. I år går vi for det samme (75% seiere som minimum). Skulle vi klare det, så skal jeg hoppe i fallskjerm ved sesongslutt!

Og om dagens kamp er noe indikasjon, så viser guttene seg innstilte på at jeg må sveve fra flere tusen meters høyde. Dessverre for en stakkars kar med høydeskrekk.

Dekket bord for guttene 90 minutter før avspark

Dekket bord for guttene 90 minutter før avspark

I absolutt glimrende forhold så tar Fossum avspark på Sandvika Stadion, og jeg står nervøst og tripper på benken. Jeg var like spent som når jeg var på mitt første skoleball på ungdomsskolen. «Skulle jeg tørre å invitere den gutten til dans?». Om ikke helt tilsvarende tanker nå som jeg har blitt gammel og lubben, så var jeg usikker på hvor vi sto sammenlignet med motstanderen. Det viste seg tidlig at Fossum hadde god pasningskvalitet, og jeg fryktet at vi skulle bli passive og løpe i mellom. Heldigvis er guttene tøffere i sin psyke enn jeg var når jeg var ung og «lovende». For selv om Fossum spiller ball, så bryter vi pasningene. Og jo nærmere de kom vår 16meter, jo mer kontroll hadde vi.

Det skal nevnes for alle som ikke kjenner laget, at vår bakre firer består av ungdommer som til sammen løfter over 1 tonn i benk, og er gjentatte norgesmestere i kampsport. Sagt på en annen måte, det er ikke disse du vil krangle med på bygdefesten i Lommedalen en svalen lørdag!

Fremover så jobber vi, og dere levere fint på det vi snakket om før kampen. Nemlig å jobbe stenhardt på andreballer (og ved balltap). Det er mitt mantra i fotball, at om noen tar fra deg ballen, så tar han samtidig fra deg en bit stolthet. Den kan kun gjenvinnes ved 100 % jobbing tilbake.

Her vil jeg spesielt nevne Magnus Langseth, som legger ned flere kilometer enn hva Petter Northug tydeligvis gjorde FØR OL!  Returløpene er seige i varmen, og svetten renner som Victoria Falls i Zambia. Til tross for det, så banker hjerte Gult for laget. Takk Magnus!

For all del, det gjelder alle 10 på banen. Men i og med jeg er svaksynt, så er det Magnus som spiller nærmest benken jeg ser 😛

 

1.omgang tikker og går, og vi kommer på noen halvsjanser. Det meste er kontring, eller forsøk på. Problemet vårt er at vi tar dårlige valg når vi er i avslutningsfasen. Vi blir på mange måter som Mongolene etter at Djengis Khan døde, det ender med rot og lite samkjøring. Om vi ikke har et like stort land å tape, så kan vi i alle fall tape kampen om vårt angrepsspill hadde fortsatt på det viset. For 10 minutter før pause, så tar Fossum fortjent ledelsen. Et frispark fra 17meter bankes kontant i mål. Er lite vi får gjort med slik annet enn å anerkjenne prestasjonen!

Bygger opp angrep.

Bygger opp angrep.

Det blir også pauseresultatet. Så hva skal man da gjøre i pausen?  Hvilke grep skal man ta?

Jeg føler virkelig vi er med i kampen, men blir vel sitert på at «om vi har null avslutninger PÅ mål, så er det vanskelig å vinne kamper». Vi må tørre å avslutte, og vi må søke skudd på alt fra 20meter. På breddenivå så er skudd fra den distansen like farlige som det Nordstatene ble i den amerikanske Borgerkrigen når de begynte å bruke «Springfield rifle» fra 1862. Utfallet fra den sorte pletten i USA sin historie er velkjent, og vi plukket opp hansken på samme måte som Nordstatene gjorde ved å gjeninnta Vicksburg og seire ved slaget på Gettysburg.

De første 10 minuttene er vi farlig frempå når vi viser godt lagspill. Og nå forsøke vi også å få ballen på mål. Nærmest er Basir, med en suser av et skudd som går 1 meter over vinkelen.

Jeg kjører «Calipari-stil» på linja (http://en.wikipedia.org/wiki/John_Calipari), og både maner og ganner frem positiv energi. Med klokketro på at det vil bli belønnet, så gjør guttene som jeg sier. Det skal gå snaue kvarteret før vi før hull på byllen. Det starter med en luring av en ball som går i bue, og i mål fra ca 20meter.

Nå er vi i støtet, og kun noen minutter senere, så setter vi en tilsvarende goal. Denne gang langs bakken.

Fra her av og ut, så er vi overlegne. Nå spiller vi langs bakken, søker ball, og gledelig nok setter avslutninger på mål. Vi blir belønnet, og setter både 3-1 og 4-1.

Den siste gållen er oppvisning av kvalitet fra Korslund, han tar ballen nærmest fra egen halvdel. Fra der så løper han, så løpet et stykke til, så drar av en mann, så løper enda mer. Da er han alene med keeper, og venter ut han på beste Sterling-vis, og setter rolig ballen med skåringen som punkterer kampen.

Jubel

Jubel

En annen morsom sak jeg vil nevne er når Christoper Hope kommer innpå i 2omg. Denne gutten er vel ikke kjent for store muskler, men han takler tøffere enn DeMarcus Ware (proffspiller i amerikansk fotball). Motspillerne ligger strødd på kunstgresset, og vi på benken lurer vel mest på hva Hope har fått i seg mens han var på «The Gathering» på Hamar i påsken.

Så ja, da har jeg kommet til oppsummerings time. Hva skal vi trekke ut fra denne kampen?  I 1.omg så er vi på nivå med Fossum, og er solide defensiv. Slipper kun inn et mål på frispark fra 17meter. Ellers så er vi godkjente, bortsett fra i avslutningsfasen.

Det blir det stor bedring på i 2.omg. Da har vi kommet ut av vårt eget «Vatikankonsil» og har nærmest gjort det til en doktrine at vi skal sette ballen innenfor målrammene.

Da kommer 4 skåringer som Manna fra himmelen, og vi kan være godt fornøyde med kampen sett under ett!

Nå er vi 7 seiere unna at jeg må hoppe i det!