J13 ga 100% på Sandar cup

«Cup er gøy. Cup er brutalt. Cup er morsomt. Cup er slitsomt. Cup er vennskap. Cup er utfordrende, og… Cup er CUP.»

Hovedtrener Thomas Jacobsen har oppsummert Sandar cup for J13:

«Etter en eviglang sommerferie var store deler av 2005-gjengen endelig samlet i Sandefjord for å spille i Sandar Cup, men en cup er så mye mer enn bare selve kampene. Det er gøy å se venninner man ikke har sett på flere uker, det er venting mellom kamper, spenning om hva som skjer hvis det og det skjer. Fredagen ble brukt til å installere seg på rommene, og uten å ha sjekket hvordan de andre Bærumlagene hadde det, kan vi vel si at vi trakk et av de lengste stråene, for fasilitetene var veldig bra, sammenlignet med hva undertegnede har opplevd tidligere. Etter mye godt humør, gjensynsglede, smil og latter bar det relativt tidlig i seng fredag kveld.

Lørdagen byr på 6 kamper. 3 for hvert av lagene. Kampene spilles på gress, relativt kort, men ujevnt gress. Antakeligvis ganske uvant for de fleste lagene som deltok, for det var ikke mange kamper lørdag formiddag som hadde særlig høy kvalitet. Innsats og duellstyrke var nøkkelordene hos de lagene som gjorde det godt resultatmessig. Felles for begge våre lag er at de gradvis ble bedre utover lørdagen. Dette viste at det er noe annet å trene alene (enten med ball eller uten) enn å spille en fotballkamp. Intensiteten er annerledes, stressnivået er høyere og selve situasjonen er helt annerledes enn på treningsfeltet.

Resultatmessig har de fleste fått med seg hvordan det gikk. Spillemessig er det gledelig å se fremgangen fra kamp til kamp, selv om jeg savnet enda mer kraft og trykk i duellspillet fra start av. Begge lag spiller tidvis ganske fin fotball, særlig i de respektives siste kamper for dagen, og mens det gult skaper 7-8 gigantsjanser i en kamp som kunne vært spilt på stranden i Hawaii (grunnet hvordan spillet bølget) uten å score, er sort mer effektive og scorer 4 i sin siste kamp, som fører dem til A-sluttspill, og gult havner i B-sluttspill.

Hovedfokuset mitt før turneringen var å ha en sosialt fin cup, og spille flest mulig kamper. Da gjaldt det å ha resultatene på vår side når søndagen kom. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Duellspillet som preget lørdagen hadde satt spor i så og si hele spillergruppen, og de aller fleste hadde nok vondt et eller annet sted allerede før søndagskampene. Da handlet det om å bite tennene sammen, skape gode opplevelser på banen. For det er ikke tvil om at det er enklere å holde humøret oppe når det går bra enn når det går dårlig, bare spør Ingebrigtsen-brødrene.

Søndagskampene var vinn eller forsvinn, derfor var det veldig greit at begge lagene vant sin første kamp for dagen relativt komfortabelt. Spillemessig var også kurven fortsatt stigende fra lørdagens siste kamp, på tross av at bein og hode er vesentlig mer sliten enn de var for bare 24 timer siden. Lagene havner i hver sin kvartfinale, og møter lag fra Oslo øst, og Oslo vest. Nordstrand fra øst slår ut sort på antall cornere, som i grunn er en kjedelig måte å tape på. Sjansene til å vinne kampen var det vi som hadde. Røa fra vest blir ett nummer for små for gul som cruiser videre, men samtidig også teller på knappene i forhold til å fullføre.

Det gjør enda mer vondt i kroppen nå enn det gjorde i dag morges, men semifinalen skal spilles likevel, for så fort dommeren blåser i fløyten ser det ut som smertene glemmes. Innsatsen er det absolutt ingenting å si på, men Flint har antakeligvis investert noen kroner i gressmattene i Bugårdsparken, for ballen spratt dessverre deres vei i semifinalen, og begge våre lag var dermed ute. Felles for begge lag var tårer i etterkant av kampene, skuffelse. Vi ønsket jo selvsagt å komme et hakk lenger, og et hakk til, slik at vi var på topp. Men det er ikke alltid det ender slik. Noen ganger må man falle for å kunne klatre opp igjen, og gjerne til en enda høyere topp.

Det som hvert fall er sikkert er at vi har underholdt mange foreldre, trenere og medspillere. Og vi kan se tilbake på denne cupen som en god opplevelse, på tross av smertene. Tenk heller på alle de fantastiske øyeblikkene når dommeren blåste i fløyten, og laget var videre fra 8-dels, eller all latteren rundt kveldsmatbordet, quizlagnavnene, hva enn som var utrolig morsomt inne i klasserommet etc. Det er disse tingene som også bidrar til at cup med gode venner er et av høydepunktene i løpet av et år.

Det er vel også derfor cup er cup…»