J05 satte seg i respekt på guttecup

En seier, tre uavgjorte og tre tap ble fasiten etter syv kamper mot guttelag på Flints G14 pinsecup. I disse VM-tider raser debatten om nivået på jentefotballen, og her klarte ihvertfall våre jenter å hamle opp med gutta i mange av kampene.

Jentene kvalifiserte seg til nivå 3 av 4 i seedingen lørdag, og fikk til slutt delt 11. plass på sitt nivå. Dermed ble de ranket på 43. plass av totalt 56 deltakende lag. Dette viser at vårt J14-lag absolutt kan hevde seg mot guttelag på samme alder. Selvsagt er det stor forskjell på å møte G14 interkrets og 2. div motstand, og det fikk også jentene merke i seedingen lørdag.

Her er noen av hovedtrener Thomas Jacobsens inntrykk fra cupen: «Målene for cupen ble fastsatt av jentene på torsdag før turneringen. I bunn skulle vi ha det gøy og kose oss. Det var enklere dersom vi lyktes med ting vi ønsket å gjennomføre. Derfor skulle vi også prate mye sammen på banen, hjelpe hverandre på banen, og holde motet oppe, uansett hvordan det kom til å gå. I tillegg var det et mål å slå en luke på en motspiller, score mål og få et uavgjortresultat.

Første kamp mot Strømsgodset2 lærte vi enormt mye de første 5 minuttene, for da var stillingen allerede 0-3. Her måtte vi jobbe mye tettere sammen, støte oppi for å blokkere skudd og gå mye tøffere inn i duellene enn det vi har gjort så langt i år. Det var egentlig veldig fint for oss at vi fikk den åpenbaringen så tidlig, for spillemessig er vi ikke så langt unna i første kamp.

Vi er et lite tidel bak, fordi guttene er mer påskrudd i hodet, men etter de første 5 minuttene virker det som om respekten har avtatt, og vi matcher dem resten av kampen, tør å holde på ballen i større grad, og er fryktelig nære å score mål når Mille jakter en gjennombruddspasning, keeper og forsvarer krøller det til, og ballen ligger plutselig foran føttene hennes. Men da merket vi virkelig at det går litt raskere her, for forsvareren får kastet seg inn når Mille skal til å avslutte og det blir corner.

Banen var ganske ujevn så finspillet uteble, men minuttet før slutt scoret Strømsgodset et pent mål fra deres høyreside, og kampen endte 0-4. Hva lærte vi? Masse. Var det gøy? Ja! Følte vi at vi hang med? Etterhvert. Gleder vi oss til resten? JA!

Vi var forberedt på å forsvare oss i nye 20 minutter mot Nøtterøy, og den er jevnspilt de første 2-3 minuttene, og gradvis merker vi på sidelinjen at flere og flere av jentene får større og større tro på seg selv. Dette er jo en kamp vi kan styre, en kamp vi kan vise oss fram. Regnet har tatt en pause, og tribunen fylles av folk. Wow, et jentelag. De spiller jo ganske bra. OI! For en takling, og det går et sus gjennom publikum, for et trykk! Det blir et aldri så lite vendepunkt i kampen, en kamp hvor vi er veldig gode på midten med ball, og gang på gang får spilt gjennom på kantene, får mange gode løp foran mål, men avslutningene går enten rett på keeper eller utenfor.

Vi føler nok hele veien at vi fortjener en scoring, men samtidig ligger det en viss spenning i om Nøtterøy kommer på en kontring, for vi står veldig høyt med forsvaret. Den muligheten får de, men heldigvis for oss går avslutningen høyt over mål. Kampen ender 0-0. Litt merkelig følelse etter kampen, for hadde noen spurt oss før kampen hadde vi vært strålende fornøyd med uavgjort, men basert på spill og sjanser følte vi at vi var bedre enn resultatet tilsa. Troen derimot var kraftig økt foran de to siste kampene.

Ryktene hadde allerede begynt å svirre om at ‘det der jentelaget fra Bærum er ganske gode’. Alle andre lag enn det vi møter heier jo på oss, la oss bruke det som en inspirasjon til å få ut det beste i oss selv. Trosvik var motstander i kamp nummer 3, et lag fra Fredrikstad. Vi antok at de var tøffe, at de hadde lagt merke til resultatet vårt mot Nøtterøy, og at det definitivt ikke skulle skje med dem.

Fra sidelinjen merket vi at de ikke var særlig begeistret når de etter 5 minutter følte at her måtte de være heldige om de ikke slapp inn mål, for etterhvert var det et spørsmål om tid før det skjedde. Og etter drøye 10 minutter av kampen var det Mille, som ble spilt gjennom etter fint spill mellom Angelina og Julie, havnet alene med keeper, avsluttet mellom beina og i nettet. hele laget strømmer til, og på sidelinjen er vi i ekstase! Etter scoringen jobber vi akkurat sånn som vi skal jobbe, tett og hjelper hverandre, lager frispark når vi må.

Trosvik har en avslutning, 5 meter utenfor på et frispark, føltes ikke veldig farlig i etterkant, selv om nervene var i høyspenn før tilslaget. I motsatt ende av banen havnet Maria i en løpsduell ute på høyrekanten og slo en luke på venstrebacken med en hælflikk, som fikk et par West Ham-spillere til å måpe. Og minuttet etterpå serverer hun Angelina som mottar ballen på 18-19 meter, legger ballen til rette og plasserer den kontrollert ned i hjørnet. Keeper slenger seg, men rekker ikke bort, og stillingen er 2-0! Derfra og inn kjemper vi som løvinner, og som nevnt har ikke Trosvik en eneste avslutning på mål. En fantastisk innsats av alle jentene!

Eiks interkretslag var motstander i siste kamp av gruppespillet, de var i snitt 1,70 og hadde noen kilo muskler mer enn vi er vant til. Når de i tillegg ga oss en leksjon i fotball på 20 minutter er ikke dette en kamp vi legger så mange tegn i dette referatet. 7-0 endte det. Vi fikk imidlertid vite hvor gode lagene kan være her, for det var utrolig mye bevegelse uten ball, mange samtidige løp, et trykk på dødballer som var noe helt nytt for oss. 1-0-scoringen kommer etter en corner. BANG, sa det og den lå i nettet. Tøff kamp.

Det la uansett ingen demper på humøret i gruppen. Vi hadde allerede etter dag 1 oppnådd alt vi hadde satt oss som mål på forhånd. Nå kunne vi bare slippe skuldrene helt løs og kose oss. Kose oss gjorde vi derimot ikke med middagen, så vi snek inn noen pizzaer på rommet og så på landslaget slå Nigeria 3-0 i VM, før det plutselig var natt igjen.

Søndagen skulle vi møte lag som hadde gjort det tilnærmet likt som oss i seedingspillet på lørdag. Det skulle gi oss jevne kamper, men jeg må innrømme at da jeg så at vår første kamp var mot Eik 2, gikk tankene tilbake 14 timer. Det skulle vise seg at det var ganske ubegrunnet. Vi henger mye, mye bedre med, og er fullt på høyde med andrelaget til interkretslaget vi møtte i går. Vi har som hovedfokus denne lørdagen å jobbe for hverandre, og gjøre det enklest mulig for medspillerne våre, ligge tett, og være tøffe i duellene. Spill på humpete gressbaner er ikke ideelt, så vi forsøkte å gjøre det enkelt med ballen.

Vi holder 0-0 til pause, der deres største farligheter kom på cornere, mens våre kom på kontringer. I andreomgang får vi et litt billig frispark, men vi tar det vi får. Ava slår ballen inn i feltet der løpene starter. Caroline får flikket den videre, og plutselig er Mille alene 10 meter fra mål. Med høyrefoten plasserer hun ballen i venstrehjørnet og sender oss opp i ledelsen!

I farten husker jeg ikke helt hvordan utligningen kom, men jeg husker at vi hadde en haug av cornere imot, og flere og flere av jentene stanger ballene ut, kaster seg inn og blokkerer skudd, i tillegg har Victoria noen flotte redninger som gjør at vi spiller 1-1 mot laget som til nå denne sesongen har 8 seire, 1 uavgjort og 0 tap i 1. div (nivået under interkrets) i Vestfold. Da kan dere tenke dere hvor høyt oppe vi var etter 1 poeng her!

Motstander i andre gruppespillskamp var Flisbyen. Vi går ut i hundre, og kjører kampen de første 10 minuttene, til motstanderens store fortvilelse. Vi leder fortjent etter et frisparkmål av Ava, og om den ikke var inne hamret Angelina ballen definitivt i mål i samme situasjon. Gradvis går de hardere og hardere inn i dueller, men vi matcher dem, og er ofte en ekstra i duellene, som gjør at vi vinner flere enn vi taper i førsteomgang. 3 minutter før pause får de et straffespark som det er lite å si på, som de scorer på. Inn mot pause blir avstandene mellom oss større, og vi henger i tauene, men tauene holder.

I pausen må vi rett og slett bare få i oss drikke. Jeg sier noen få ord, men engasjementet hos jentene er så stort at jeg ikke sier noe. De instruerer hverandre og blir enige selv om hva de må gjøre i andreomgang for å holde det gående. Herlig å være vitne til! Vi gjør akkurat det de blir enige om også. Hjelper hverandre i duellene, går tøft i dueller, spiller enkelt, jobber tett sammen. I denne kampen klarte vi til og med å skaffe oss tidenes første røde kort! Og det er litt kult. Det var ikke noe stygt spill, men en takling som bakerste spiller som førte til at Marie ble utvist. Om hun ikke hadde gjort det 30 meter fra mål hadde spissen kommet alene med Victoria, og elene med keeper er en enorm sjanse. Frisparket fra 30 meter derimot fanget Victoria greit, og de siste 2 minuttene med 10 mot 10 får vi to kontringsmuligheter på en hel halv bane, men vi er så tunge i beina etter knallhard jobbing at vi ikke får noe ut av de. Kampen ender igjen 1-1.

Motstander i siste kamp søndag var Skjetten, et lag som bodde på samme skole, som vi hadde en god tone med før kampen. Kampen skulle bli spilt på kunstgress, og laget vi møtte var fysisk mye større enn oss i snitt. Det skulle vise seg at det var på midtbanen og på topp at de hadde mest å by på. Vi sliter med at vi i store deler av førsteomgangen klarerer ballen vekk istedenfor å i noen tilfeller finne roen og spille ball. Vi gjør det et par ganger, og jeg synes vi lykkes bra med det. Det er også mye morsommere å se på, og mye morsommere å få til enn å måke ballen opp. Det klarer alle om de prøver. Jeg vil at vi skal tørre å være noe mer.

Skjetten var et godt lag, det beste vi møtte på søndag, men de hadde en tendens til å stå i offside. Pluss i boka til oss, som ikke falt ned og opphevet den, men som turte å stå der vi hadde satt linjen. Da fikk de to baller annullert. I tillegg har de to langskudd som spretter oppe på tverrliggeren som må nevnes, men skudd som ikke treffer innenfor rammene kan aldri gå inn, så det bekymret ikke veldig.

Etter drøye 15 minutter derimot runder deres lynraske høyrekant keeper og kan egentlig bare sette ballen i åpent mål, hadde det ikke vært for et heroisk returløp av Marie som reddet ballen nær sagt på streken. Guro satte seg også i respekt hos motstanderbenken når hun vant 3 dueller på midtbanen, sentret videre til Julie som stakk gjennom til Mille, som i avslutningsøyeblikket fikk en liten dytt som gjorde at avslutningen strøk utenfor stolpen. Skjetten tok ledelsen like før pause, og jublet som om de hadde vunnet finalen, så det var tydelig at det betydde mye for dem å få en scoring for å lette litt på trykket.

I pausen er vi imidlertid storfornøyde med innsatsen vår, og vi ser bare muligheter. Vi skulle tørre å spille ball, tørre å prøve på ting, for vi vet alle at vi er gode nok til det. Når vi i tillegg får uttelling på nok et frispark som Ava svinger inn i feltet, er vi i fyr og flamme. Julie vinner duellen i boksen, og kneer ballen såvidt over målstreken! 1-1 igjen. Men denne kampen var ikke over. Skjetten kommer på en kontring og to spillere «krangler» om å sette ballen i mål. En av de gjør det, og det står 1-2. De siste 3-4 minuttene er preget av nerver og mye kaos, men det blir ingen flere mål. Dermed skulle vi spille om 9. plassen i 3. div mot det andre jentelaget i cupen, som var Flint.

Vi var storfornøyde allerede. En liten nedtur at vi skulle møte jentelag i siste match. Men det fikk bare være. Cupen var allerede komplett for vår del. Alt i alt var denne helgen helt utrolig. Dette er 1/100 av alt som kunne vært nevnt, men nok får være nok. Så mye smil og latter, ekte glede og samhold er utrolig fint å se. Da ser vi bare fremover mot nye herlige opplevelser i Danmark om litt over en måned!»

Siste kamp mot Flint, som var en mix av J14/J15/J16, endte for øvrig 0-2, og da tok vi som nevnt delt 11. plass i på 3. nivå av 4 på cupen.

Denne nyttige opplevelsen er som nevnt et apropos i debatten som går i disse VM-tider om ulike fysiske forutsetninger for fotball mellom kjønnene. Våre jenter klarte seg altså ganske bra, og har tatt med seg noen viktige erfaringer å bygge videre på resten av denne og kommende sesonger.

Vi ønsker J05 lykke til videre, dere har vist hvor langt man kan komme med girlpower, glede og samhold! 🙂