J05: Den som venter på noe godt…

Bærum/Høvik J05- Haslum J05 1-0 (0-0)

…de venter sannelig ikke forgjeves!

Før kampen ble jeg fortalt av flere at dette var kampen begge lag ville vinne. Lokaloppgjør med både stor og tjukk L. Klassevenninner på motsatt side, og for 2*40 (eller hvor lenge kondis måtte holde) skulle det kjempes om skryterettigheter på skola- og tre poeng!

Jentene hjelper en innleid trener for kvelden med oppvarming, mens lagledere har full kontroll på både lag og attpåtil printet ut på godt gammalt A4-ark.

Jevnt og trutt!

Spillet er jevnt innledningsvis. Jo lengre omgangen skrider frem, jo mer tar vi over. Ikke noe dominans a la England vs Argentina i 1982, men nok til at vi på benk og dere på tribunen mente vi burde/kunne ledet når vi trekker under tak til pause. Det var to knagger jeg tok opp i pausen, for det var mye bra.

1) Kommunikasjon. Si ifra om du vil ha pasning/ball med tydelig stemme eller kroppsspråk! Som faren min lære meg når jeg skulle på min første bygdedans (Ælvrum) «du må tørre å be ut jenta til dans, om du skal få dansa»

2) Prøv å skyte fra litt lengre avstand. Lov å bomme, men man vet aldri om drømmetreffet kommer om man ikke prøver

Ny omgang- sterk prestasjon!

Om det var fordi jentene ble kalde av pausen eller fordi jeg traff på praten, det skal jeg ikke disputere om. Dog var det tydelig vi hadde 11 raketter ute på banen de siste 40 minuttene (vel, 10. Fordi keeper skal stå mer i ro).

Vi tar kontroll og (sett i ettertid) ser oss aldri tilbake! Nå var det guts, vilje og tæl! Eller blod, svette og tårer for å sitere en viss statsminister.

Vel, i alle fall blod og svette. Ella får ball i ansiktet og er den personen jeg har sett med mest neseblod. Nok til å fylle Niagara Falls en god stund. Men hun var like blid før, under og etter balltreffet!

At samtlige jobbet seg svette er det ingen tvil. Selv om hvis noen hadde «Cryin in the Rain» så hadde man ikke sett forskjell denne sure høstkvelden!

Tilbake til kamp. Sjanser produseres som det skulle vært produksjon av noe fra Escobar sin tid! Som med nevnte Kokablad-innhold etter 1993, så brennes sjansene a mas!

Vi angriper på ulikt vis. Fra kant, via midten eller skudd. Fellesnevner er at ballen ikke vil inn. I alle fall ikke i den grad vi mener vi fortjener det.

Halvveis ut i omgangen så tar Marie Aa ansvar også offensivt. Hun hadde hatt full kontroll på sine defensive oppgaver, men nå rykker hun frem som Johaug i ethvert skirenn. Fra 21.32 meter så fyrer hun av et skudd. Som slettes ikke er all verden, men nok til at «Bærum Bærum» kan spilles og tilskuere som er sultefora på noe kan juble!

Om noen var nervøse før målet, så burde Marie Aa sitt mål være balsam for mental uro. Etter målet var i det i alle fall ingen grunn til uro. Vi har god kontroll! Om noe, så skulle/kunne vi hatt flere mål fordi:

Jentene bød opp til fredagsdans!

Altså: Vi vinner 1-0! Moro i seg selv. Fra min synsvinkel er det helt fortjent, og man trenger vel knappest være skriftlærd for å si seg enig i hva en ordblind hedmarking tenker?

Mest gledelig som jeg observerte er spillegleden og samholdet gjengen har. Det er latter, positiv prat og de er jaggu meg lærevillige og når jeg tar opp noen «knagger». I fellesskap så løste vi utfordringen som Haslum ga oss

Da er det bare å konkludere med: Tipp topp, tommel opp!