HERRER A: Fem flotte i følelsesladd fyrverkeri!

Bærum SK- Vålerenga Fotball 5-3 (1-2)

Cupen er norsk fotballs sjel. Det er vaffelsteking, frivillighet, utedo, Askeladder og mest av alt: mulighet for mindre klubber å få kokosbiten i Twistposen en gang i året!

Takket være mange frivillige så mønstret vi opp og sto klare for å ta imot selveste Vålerenga. De i den litt eldre garde blant Bærumfansen snakket om 2004, selv hadde jeg knapt lært å sykle da (er ikke lett å være 18 år og fra håndballbyen Elverum ).

Det vi alle gjorde oss klare for var en ny fest, og kanskje, kanskje, et nytt mirakel?

For en fest det ble, og vi gjorde det Jesus ikke har gjort enn så lenge: kopiert et mirakel!

Så var det duket for kampen vi lenge har gledet oss til (Foto: Knut Omholt-Jensen)

Bekmørk start

Selv om ingenting ville tyde på verken fest eller mer når vi først er i gang. Blåtrøyene spiller ball i hatt og har tilsynelatende kampen dit de vil. Mer så når de skårer både 1-0 og 2-0 før halvtimen er spilt. Mange flere enn meg planla nok å spise en trøsteburger i pausen.

Så skjer det, som også skjedde på søndag: Vi gir **** ikke oppe. Adonai Kidane leker seg på venstrekanten og vender forbi, blir tatt ulovlig ifølge dommer som peker på der vi har plastermerket som indikerer straffespark (kritt sitter dårlig på kunstgress).

Jan Aubert er jo sjela i laget, og naturlig stiger han frem. Iskald som «Reka» sjøl og utagbart ned i hjørnet. 1-2 rett før pause, og trøstespisning er avlyst. Nå trengs det sterkere lut for nervene.

Jan Aubert setter straffesparket i mål!
(Foto: Knut Omholt-Jensen)

Fyrverkeriets omgang!

Superlativer! Det var et ord som forvirret meg da jeg var yngre. Vi lærte på skolen å bøye adjektiv. Vi lærte at «god» var positiv, «bedre» var komparativ og «best» var superlativ. Så et superlativ var hvis du er best. Eller dårligst.

Jeg skjønte aldri helt hvordan man kunne gå tom for superlativer.

Kanskje skjønte jeg det ikke skikkelig før jeg fikk oppleve 2.omgangen mot Vålerenga i dag!

For «superlativer» i denne sammenheng betyr ikke det jeg lærte på skolen. I denne sammenheng er «fantastisk», «strålende», «herlig» osv superlativer.

Og alle var beskrivende for det vi presterte de siste 45 minuttene!

Begge lag kjempet om avansement!
(Foto: Knut Omholt-Jensen)

Ord kan ikke yte prestasjonene rettferdighet!

vi går ut med sterk tro og sterkt press. Det fører til at vi tar initiativet og vi får ball. På dødball så setter vi inn 2-2 ved Chima.

Nå er det et lag som spiller som de skulle vært på øverste nivå og et lag som i alle fall kan sies å tilhøre nivået under. Gledelig er det at beskrivelsen er rett om man snur hverdagen til gjestene og oss.

Minutter senere får vi 3-2 på et lekkert frispark fra Martin Andre Berg. Alle vi Gule vet om foten hans, men nå kan agenter, trenere og speidere også notere ned navnet på Sortlands store sønn.

Om noen skulle tro at vi falt tilbake og var fornøyd med 3-2, for så å parkere bussen, så tro om igjen! For vi kjører ufortrødent videre. Med det kommer også 4-2. På et innlegg fra Jon Rønning så dunker Adonai Kidane inn vårt fjerde på kvelden på volley. Vakkert, vilt og vi er to mål foran.

Som oftest et steg foran: Adonai Kidane!
(Foto: Knut Omholt-Jensen)

Som rett nok blir til kun et og fornye nerver når vi tillater Vålerenga å gå opp i luftrommet alene. Flere enn meg ser på stadionuret og registrerer nervøst at vi har igjen minst 15 minutter. Skal vi rykke allikevel?

Vålerenga har noen ok sjanser, men naturlig nok gir de oss Autobahn med bakrom i sin jakt på uavgjort. Det klarer vi ikke å utnytte på en stor sjanse rett etterpå. Så pessimistene blant oss tenkte nok «NÅ blir vi straffet?»

Heldigvis så vinner troen, lagånd og optimismen! For når Adrian Rogulj header inn 5-3 med 10 minutter igjen så kan vi se:

Henger`n, Bruno, Rekdal, Siem, Trøim….KAN DERE HØRE MEG? Vi har slått dere alle sammen! Vålerenga, Oslo stolthet. Vålerenga, Oslos største klubb. Vålerenga. Cupmester fire ganger! Dere fikk en leksjon i dag! Hell of a beating!

Samtlige Gule var gode i dag, men Aaron Kiil Olsen imponerer meg mest! Gutten er knapt konfirmant.
(Foto: Knut Omholt-Jensen)

Laget

Vi vinner fordi vi står samla som et lag. I den tøffe innledningen, men også fordi vi spiller som et lag. Nå begynner spillet å sitte, samtidig så skal vi være klare for hverdagen igjen når vi er verter for Sotra på lørdag kl 1500 hjemme!

La oss allikevel smake på karamellen, men gi oss får vi får tannverk til helgen. Da er det striskjorte og havrelefse. Med forhåpentlig tre poeng til dessert!

Takk til alle som kom å så på. Vi håper dere vil komme oftere! Stort takk til alle frivillige som bidro til denne morsomme kvelden på Sandvika Stadion!