Breddeavdelingen: Brutal historie er starten på noe større enn oss selv

La oss skru klokka tilbake med mer enn en time. Nærmere bestemt tilbake til sommeren 2013 og en ferietur som ble gjort på impuls. Undertegnede og kjæresten dro til et land som vi visste lite om, men som vi fikk kjenne sterkt på kroppen under oppholdet. Kjære lesere, snurr globusen, stopp den når fingeren peker midt på det afrikanske kontinentet, så let etter ett lite land kalt Rwanda.

Midt på kontinentet finner man Rwanda

Vi dro dit i vår tid uten og egentlig ha noen ide om hvorfor, og med like lite kunnskap som mangel på en plan på forhånd. Forberedelsene var i grunn kun en film (Hotel Rwanda) og begrensa med info hentet fra en tredjedels skoletime om dette lille landets forferdelige nære fortid.

Nå seks år etter så sitter jeg foran tastaturet og kan skrive:

Endelig har vi lyktes med å få to lag for å lære om Rwanda i løpet av sommeren!

Dette er fortellingen om hvordan og hva breddegutta i klubben skal bidra med, få oppleve og på nært vis kjenne på under sine opphold.

For det hele startet jo som alt nevnt tilbake i 2013 når vi midt i oppholdet kom i prat med Cesarie, en dame som solgte nyplukka frukt på et gatehjørne. Ansiktet hennes fortalte en del, men det var tydelig at hun ville fortelle oss så mye mer: Hennes historie bak ansiktet er bare en av nesten en million historier som verden aldri burde bli glemme:

En sen aprilkveld i 1994 var da 26 år gamle Uwineza hjemme sammen med sin mann og sine to barn, fem år gamle Eric og rundt på gulvet krabbet ett år gamle Jean Bapiste. Da banket naboen på døren. Bak han stormet det inn en gjeng bevæpnet med macheter og klubber.

Jeg vil aldri glemme verken det synkende tonefallet, den kvalte gråten og hennes forsøk på å være så tapper når hun fortalte at hennes mann, Eric og Jean Bapsite ble myrdet og huset brent ned i april 1994. Hun selv overlevde etter en gjengvoldtekt.

Bildet av
Cesarie og naboen. Når jeg var der i januar så levde de fortsatt som naboer. Hun har tilgitt og bildet er gjengitt i samtykke med begge to.

Senere på kvelden så satt vi oppgitt og gråtende når vi hadde kommet «hjem» til vårt hotellrom. I et øyeblikk på terrassen så kom da ideen om å gjøre noe godt ut av hele jævelskapen:

Hva med å ta med norsk ungdom til Rwanda for å lære om, vise de på nært hold , men mest av alt få til samarbeid i form av fotball som fundament, men som skal strekke seg over mye mer?

Årets turer er starten på noe jeg vil jobbe sterkt for at skal bli til et varig samarbeid med Azizi Life og at minst et lag vil reise ned hvert år fremover!

For å bidra til at historien aldri skal glemmes og at vi alle kan gjøre våre bidrag for å bygge en fremtid!

Sterke historier setter varige spor

Møtet med Cesarie midtveis i 2013 er så sterk at den skapte ideen. Viljen til å gjennomføre ideen blir forsterket når vi på slutten av oppholdet møter altfor mange mennesker som forteller tilsvarende historier om at naboer og til og med slektninger har plyndret, voldtatt og myrdet nær familie. Familiebånd som ble brutt, eller rett og slett forsvant i folkemordet. Det å sitte der og høre om det er hjerteskjærende. Det ble felt en god del tårer, samtidig…Sør-Afrikanerne har et fint ord for hva rwanderne i imponerende grad har klart i ettertid:

«Ubuntu» (medmenneskelighet). For det som satte dypest spor var ikke å høre om all jævelskapen folk opplevde, men at de i ettertid har tilgitt og forsonet seg i stor grad. Tidligere fiender er nå velfungerende naboer og landet er trygt og stabilt.

Et av de mest ikoniske bildene fra Rwanda. Foto: Paul Nyemga, AP.

Denne varme og nærmest uforståelige medmenneskeligheten var altså det som skapte ideen og lidenskapen jeg vil spre for de som spiller i Bærum Sportsklubb!

Vi skal lære om det vonde for å forstå noe større enn oss selv: nestekjærlighet, tilgivelse og samhold!

Hva vi har gjort og skal gjøre fremover

Allerede i vintermørket har Sven Mollekleiv fortalt sin historie fra sin tid i landet når han organiserte nødhjelp under folkemordet. Gutta har hatt foredrag om folkemordet og i den forbindelse sett «Hotel Rwanda».

Nå fremover så skal de samle inn tøy og skolesaker. Vi skal snakke om opplegget på stand på Storsenteret. Og det det blir minst et foredrag til om historie, kultur og landets fremtid før man setter kurs i juli og august.

Gutta og mange foreldre hadde stort utbytte av Sven Mollekleiv foredrag fra sin tid i Rwanda

Landet blomstrer nå!

Rwanda er i 2019 et land i stor fremgang, men når jeg var tilbake i januar i år så opplevde jeg at det fortsatt finnes tydelige spor etter folkemordet 25 år tidligere. Inndelingen i tre folkegruppene er ulovlige nå (tutsier, hutuer og twa). Alle er rwandaere og de fleste er venner. Samtidig er infrastrukturen (utenfor Kigali) særs mangelfull, man ser kulehull i de fleste bygninger og jeg ble skremmende fort tilpassa det å se folk med kun et bein, arm eller andre tydelige funksjonshemminger grunnet folkemordet.

Landet har dyrkbar mark og turisme som to største næringskilder

Hva kan 30 ungdom fra Bærum gjøre?

Vår oppgave der er todelt. En ting er å lære om historien på nært hold, se steder og snakke med mennesker som fortsatt er preget av det forferdelige. Slik at flere i Norge lærer om noe som pensum på skolen knapt rekker å dekke over.

Samtidig så skal vi bidra til å bygge en fremtid for folk som har det ekstra tøft, funksjonshemmede barn.

Vi skal bruke over halve oppholdet på å jobbe i en landsby som tar to timer med bil vest for hovedstaden Kigali. Dette i samarbeid med organisasjonen Azizi Life (https://azizilife.com/about/

De drifter bl.a et barnehjem for funksjonshemmede og her kommer vi inn. I tillegg til å komme med klær og skolesaker, så skal vi spre glede i hverdagen med å være der for de. Hverdagslig lek, matlaging og praktiske oppgaver skal vi gyve løs på med stor iver!

Det hele hadde ikke vært mulig uten enn positiv foreldregruppe, samtidig som at flere av gutta har fått jobb selv for å dekke kostnaden for turen.

Videre så har vi fått stor hjelp av nevnte Azizi Life, men et svært dankjewel rettes også til den Nederlandske Ambassaden der nede som har formidlet og satt oss i kontakt med mennesker, fotballag og lokal skole.

Det vil komme mer info om innsamling av tøy/skolesaker, når vi er på Storsenteret m.m i tiden frem til avreise.

Når jeg var der i 2013 så ble ideen født, nå seks år senere er den endelig realisert. Nå skal det «banna bein» jobbes for at dette blir turen med stor T, og en tradisjon for flere lag i klubben i fremtiden!

Min motivasjon springer ut fra møtet med Cesarie, og jeg håper at flest mulig av deltakere selv når de sitter på flyet hjemover om noen måneder, er preget fra sine sterke opplevelser og med tilstrekkelig kunnskap slik at de selv senere følger opp og på ulikt vis bidrar til at Rwanda fortsetter sin positive utvikling. Være seg som frivillig lege, snekker eller lærer i voksen alder.

Man kommer langt med en fotball og et smil!